kjærlighet og den store kjærlighetssorgen

Hva er egentlig kjærlighet?

Vel for og starte vil jeg først si hvordan jeg har opplevd at kjærlighet er for meg. Så jeg har hatt en del kjærester opp gjennom livet mitt. Har en nå og vi har det flott, men poenget er at jeg ser på kjærlighet som at man har det bra sammen med noen det kan være en venn, familien eller en kjæreste.  Definisjonen er jo "Kjærlighet er en menneskelig følelse, vanligvis rettet mot et annet menneske.Kjærlighet er å være glad i noen. Mange vil si at kjærlighet er irrasjonell i sin natur, og derfor er vanskelig å definere" men jeg tenker kan det være noe mer enn det?  

Kan det bli definert som noe så enkelt som en varm følelse som er rettet mot en annen person som betyr mye for deg?  

Når opplever du det og hvordan føles det?

Helt fra du blir født så opplever du kjærlighet først fra foreldrene dine eller de som tar vare på deg. Og opp igjennom oppveksten din både får og sprer du kjærlighet rundt deg til de som er nærme deg. Hvordan det føles sier jeg personlig ganske enkelt for jeg mener det er en varm og god følelse som skaper et bånd mellom deg og en annen person, men du kan føle kjærlighet på en annen måte.

PS vi må vi ikke glemme at det finnes forskjellige typer som familie kjærlighet ( det er en kjærlighet som er mellom familie medlemmer at du bryr deg om dem), kjæreste forhold ( som går ut på mer intime og følelesmessige forhold i tillegg til det å bry seg om den andre), vennskap (som går ut på mye av det samme som familie kjærlighet, men som du enten er nærmere eller har mer avstand til).

Kjærlighetssorg

Dette er en viktig del av kjærligheten fordi man opplever det sååå mange ganger gjennom hele livet og ironisk nok så er det like vanskelig å gå igjennom det hver gang.  For kjærlighetssorg føles som om noen brekker hjertet ditt i to og den følelsen er såå vondt fordi da føler du verden faller sammen rundt deg og alt som pleier å være koselig og fint blir negativt og sårt. men tiden leger alle sår så etter noe som føles som 1000år da blir det bedre og solen står opp i deg og du ser lysere på verden igjen.

 Vet ikke om det bare er jeg som føler dette eller om dere noen gang har følt noe av det samme (eller være), men dette er mitt syn på kjærlighet og kjærlighetssorg. Men selvfølgelig kan andre ha mer eller noe annet å si :-)

Har dere noen tanker om dette?